Monokulturalismens etiologi : norske nasjonale strateger mot arbeidsfolk og urfolk

Abstract

Mens den nye multikulturalismen blir mye debattert i samfunnsdebatten er det lite problematisering av begrepet om kulturell enhet, det vi kan kalle “mono kultural - isme”. Dette til tross for at samfunnsforskere siden 90-tallet har visst at Norge bestandig har vært flerkulturelt. Europeisk integrering har medført en ny politisk sosiologi, og samtidig kan vi snakke om et nytt Norge, ikke på grunn av innvandring, men konstitusjonelle endringer. For den gamle politiske sosiologien ble Norge brukt som eksempel på et vellykket enhetlig samfunn, men for den nye politiske sosiologien kan Norge bli et eksempel på eksperimenter med urfolks selvbestemmelse. Sammenhengen mellom nasjonalisme og demokratisering har vært påvist av historikere som Halvtan Koht og sosiologer som Stein Rokkan. De skrev en historie om framskritt, med milepæler som innføring av parlamentarisme i 1884, og dannelsen av en velferdsstat i 1936. Men samtidig opplevde samer og kvener et tungt århundre under norsk diskriminering fra det tiåret da parlamentarismen ble innført, fram til den tiden da den sosialdemokratiske gullalder tok slutt. Undertrykkelsen ble intensivert med innføring av rasehygiene på 1880-tallet, og samiske organisasjoner mistet sine støttespillere da arbeiderbevegelsen på 1930-tallet gav opp håpet om internasjonal revolusjon. Glasnost mot urfolk kom gradvis utover 90-tallet. Transnasjonale sosiale bevegelser og nye folkerettslige regler presset fram statlige reformer, samtidig som den sosialdemokratiske konsensus i Norge tok slutt. Hvordan kan demokratisering videreføres på en måte som ikke lengre undertrykker minoriteter?