Fredløse fremmedkrigere : om deltakerbegrepet i straffelovens par. 136A

Abstract

Deltakelse i en terrororganisasjon er ifølge straffeloven § 136 a straffbart. Paragrafen har følgende ordlyd: Med fengsel inntil 6 år straffes den som danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon, når organisasjonen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler. Medvirkning straffes ikke. Mitt hovedanliggende i dette kapitlet er å belyse spørsmålet om hvorvidt måten § 136 a kriminaliserer deltakelse i terrororganisasjoner på, lar seg forsvare moralsk. I artikkelen forutsetter jeg at minst to krav må være innfridd for at et straffebud skal kunne forsvares moralsk. For det første må straffebudet omhandle observerbar aktivitet og ikke rene tankehandlinger eller hensikter som ikke er kommunisert gjennom adferd, hvor enn klanderverdige disse måtte være (her kalt aktivitetskravet). For det andre må lovteksten i straffebudet være tilstrekkelig klar til at straffebudet fungerer handlingsveiledende for de personer loven gjelder for (her kalt klarhetskravet). I dette kapitlet kritiserer jeg lovteksten i § 136 a for ikke å innfri klarhetskravet. Jeg viser til at begrepet deltakelse lar seg fortolke på ulike måter, og påpeker at både lovgiver og domstol veksler mellom ulike fortolkninger av begrepet. Videre argumenterer jeg med at de eneste tolkningsforslagene som innfrir både aktivitets- og klarhetskravet, er tolkningsforslag som i utstrakt grad dekker forhold som allerede er kriminalisert i straffeloven. I konklusjonen foreslås det primært at deltakerbegrepet erstattes med en mer presis beskrivelse av de forhold lovgiver ønsker å kriminalisere. Sekundært foreslås det at lovgiver i selve lovteksten tydeliggjør hva som legges i deltakerbegrepet, samt at grenseoppgangen mot andre straffebud klargjøres for å unngå at samme forhold kriminaliseres ulike steder i lovteksten.